Nå synes jeg virkelig tiden går alt for fort. Hvis jeg kunne, ville jeg ha stanset tiden for å kunne ta igjen pusten.
Jeg føler jeg ikke klarer å nå dit jeg vil eller prestere etter hva ønskene mine stiller. Godt skolen er over og sommerferien har begynt. Men det slutter liksom ikke. Merker jeg strever med å forflytte meg til det ene fra det andre, og alt som skulle ha blitt gjort. Jeg har jo ferie nå, masse tid til å gjøre det. Men fremdeles fordufter tiden...Og midt oppe i det hele, har jeg bare lyst til å være inne, helt alene. Og gjøre ingen verdens ting. Fred. Stillhet. Puste.




 





 

Det er 5 dager til termin, og jeg har klart å bli syk over natten.

Hodet verker og matlysten er på bånn... Har ikke et  eneste gram av energi i kroppen og alt jeg vil er å sove...




Dere aner ikke hvor heldig jeg er som har Eivind, han er rett og slett toppen på kransekaka, hvis det sier dere noe.

I går så ringte han fra jobb, og ba meg hoppe inn i dusjen og ordne meg til en middag-kino-date med han,
fordi han hadde sett seg lei av å komme
hjem til slufsa med stort hår i en knute og som dangler rundt i joggebukse.      
Joda, jeg burde være sur på han for at han beskrev meg sånn, men hallo det er så sant som det går an,
og du kan tro jeg lo godt for meg selv når jeg fikk invitasjonen, eller kanskje det var mer en ordre?

Uansett, så fikk jeg tatt meg en dusj og slufsa ble ei fin jente når hun fikk gredd håret
og dratt på seg noe trangt. Eivind liker det slikt, så da gikk jeg for det... det er heller ikke så
svært vanskelig å finne noe trangt å dra på seg i disse dager
ettersom jeg har blitt forvandlet til en hvalross de siste 8 mnd i svangerskapet...
Jeg har fått det puppefatet, det er så ille at jeg ofte finner matrester i puppeholdern, som bestemor fint kaller det.

Men ja, vi kom oss ut, spiste på kina resturanten og så New Year`s Eve...og Eivind betalte for alt, igjen.
Og selv om det ikke kommer så tydelig frem hvorfor Eivind fortjener plasseringen på toppen av kransekaka,
så er det fordi han er en festelig kar å være sammen med, sånn passe frekk og morsom.
Samtidig som han alltid må klå ! Jeg blir litt sur på han men klarer ikke å furte lenge nok til at han slutter med det, ettersom jeg liker at han gjør det også...

 

Yes, så vi er fortsatt et lykkelig par!

 

 









Jeg merker jeg har endret måten jeg blogger på.
Før blottet jeg meg mye mer på bloggen enn hva jeg gjør nå, og merker lysten til å blogge har forsvunnet en del,
kanskje pga sånn som bloggen er nå, kunne hvem som helst ha skrevet innleggene, det lyser på ingen måte en skrivende Kine...


Så derfor har jeg tenkt å innføre mer innspill på bloggen hvor personligheten min trer tydligere frem...
Eller det er i hvert fall planen, så får vi se hvordan det utvikler seg.

 

Her er forresten noen av fav låtene mine, som dere kan ta en titt på frem til noe nytt snart kommer til syne  :







Drømmegutten min


Drømmegutt for meg, det er han jeg ikke kan ta øynene ifra.
Han jeg aldri blir mett av å lukte på, han jeg stadig vekk lar tankene fly til og som klarer å få sommerfuglene til å storme i magen min. Han må være høyere enn meg, og det vil alltids være et pluss om han er handy.
Drømmegutten må også være en person jeg kan stoler på, og kan fortelle de dypeste hemmelighetene og dele gleder og sorger til. Det er han som har de varmeste og beste klemmene, og det er han som får meg til å glitre hver gang han forteller hvor nydelig jeg er. Han må også være kjekk og klarer å vise at han er min, og kun min uansett hva slags frister han måtte støte på.

 

Og det er deg Evind <3


 







 

 




I det øyeblikket man mimrer,  har man alt savnet det...

Det er merkelig når man tenker tilbake hvordan man levde tidligere. Hvor simpelt men samtidig anstrengt dagene kunne være. De mest kompliserte vennskapene som endte så stygt, inneholde samtidig så mye vakkert... Alle feiltagelsene som brente sine spor og de vakre minnene man sent kommer til å glemme f.eks sin første bestevenn.

 




Her om dagen

Helt uventet tok en gammel skolevenninne kontakt på face-chatten. Det må være flere år siden vi sist vekslet ord til hverandre, og selv om det vennskapet vi hadde tidligere er svært svakt nå i dag, føltes det som om ingenting var forandret.

 

Smilebåndet strammet seg, og en uro spredde seg rundt i kroppen. Fingertuppene gikk raskt på tastaturen, og like rakst ble setningene hvisket ut. Det var så mye jeg ville fortelle henne. Men ordene hang fast i hverandre,  alt jeg skrev mistet sin mening og jeg kunne ønske vi kunne spole tiden tilbake til den gangen vi var små og løp rundt på gressplenen i  hvite sommerkjoler som vinden blåste opp slik at de så ut som ballkjoler når vi snurret fort rundt. Men istedet satt vi foran hver vår trøtte pc-skjerm og kommuniserte via face-chatten.

 

Tiden forandrer oss


Etter å tasten en stund begynte vi å mimre tilbake, til vår tid. Om våre vennskapsarmbånd, som vi alltid gikk med og som var et symbol på hvor sterkt vi var  knyttet sammen, vi skulle være venner uansett hva fremtiden ville bringe. Selv om vi hadde ulike interesser var vi begge enige om å aldri forlate hverandre.

 

Det var ikke før vi begynte på ungdomsskole, at båndet som tidligere holdt oss sammen røk. Vi fikk enda fler ulike interesser, samt begynte å konkurrere mot hverandre isteden for å være støttespillere. Vi sklei mer og mer fra hverandre, og selv om vi begge forsto hva som var i ferd med å skje, klarte ingen av oss å gå tilbake å endre på det.

 

Når det nærmet seg slutten av samtalen, trillet tårene. Det var sterkt å mimre tilbake til noe så vondt men samtidig noe så fylt av vennskapelig kjærlighet. Vi begge følte at det vi hadde den gangen, ikke lenger finnes i oss eller i mellom oss. Ennå vi fremdeles kunne ønske vi var bestevenner...

 



 

 





 

Jeg vet jeg har sagt det mange ganger allerede, men jeg vil nok aldri slutte å fortelle deg det...

 

Jeg elsker deg

 

Hver eneste dag tenker jeg på deg, hver eneste dag vokser forelskelsen, hver dag savner jeg deg...

 

Jeg elsker deg

 

Du gjør meg stolt av meg selv, fordi jeg har deg og du forteller meg hvor mye glede jeg gir deg...

 

Jeg elsker deg

 

Det har gått et år, vi har lært hverandre å kjenne, vist våre personlige sider, og fremdeles står vi her hånd i hånd og ser hverandre i øynene...

 

Jeg elsker deg

 

 

 




Endelig har disse vidunderlige kremfylte (eller hva nå ennn det er inni de) påskeeggene kommet i butikken...




Jeg elsker disse eggene, pleier som oftest å handle inn til påsken, men nå som de alt har kommet og påsken er laaangt unna, må jeg anskaffe meg en før det.  Vet om fler som ikke kan fordra Freias påskeegg, men synd for dem, mer til meg !







Eivind og jeg vært sammen i et år, i denne mnd. Husker når jeg gikk på ungdomsskolen og var sammen med en gutt i 2 mnd, føltes som en evighet. Var døds redd for å grofast og aldri komme meg videre.

Avsluttet forholdet så fort jeg fikk sjansen. Klarte aldri å skape gode forhold til de jeg var sammen med, og synes det var mer slitsomt enn gøy.

Slik er det ikke lenger. Jeg har blitt et forholds-menneske og liker utrolig godt å ha en kjæreste.

Eivind er desidert den beste kjæresten jeg noen gang jeg har hatt. Har aldri møtt en fyr som gir så mye av seg selv, kun for å glede meg.

Han er helt fantastisk. Selv om han ennå ikke har kjøpt blomster til meg... Er han fremdeles den beste kjæresten. Og håper virkelig vi klarer å gjennomføre et år til(+ mange til) sammen <3

 







Tidlig på morgen blir jeg overlatt til meg selv. Eivind skal på jobb, på en søndag. Det regner, og sengen blir fort kald når jeg ligger der helt alene. Jeg kan høre han romsterer i gangen, etter hvert kommer han inn til soverommet, gir meg et kyss, sier at han elsker meg før jeg hører ytterdøren lukker seg. Han har dratt. Jeg befinner meg i stillheten, eneste jeg kan høre er lyden av regn uten for vinduet. Jeg begynner å savne han. Etter en liten stund, kler jeg på meg, finner smykkene jeg har lagt ifra meg på vinduskarmen, slukker alle lys og drar hjem over. Jeg er fortsatt kald.






Helvete. De to siste dagene har vært harde å tre igjennom. . Akkurat nå raser bare alt sammen. Stress om å ikke nå fram til endemålet er stort. Har lyst til å finne en tidsmaskin og spole tilbake, trykke på pause, og vente lenge til jeg setter på play igjen. Vil ikke hale etter tiden, men ha god tid til å gjøre hva jeg vil, lei av å følge andres piper. Jeg er lei av dere. Vil bare være meg fremover nå. Trenger å slappe av, senke skuldrene, finne tilbake til rytmen, enerigien...

 

 



I kveld skal jeg tilbringe masse tid med Dan Mikael

 

 





- Hva sier Eivind til at du farter så mye?...Tror ikke han liker det... 

Denne slemme setningen ble kastet rett i fleisen i går kveld når jeg ramlet inn i stuen og var helt utslitt etter å ha reist hjem fra Valdres( 3 t 30 min) og ridd (2 1/ 2 timer) på en vilter ponni. 

Mamma er alltid flink til å spørre om ting hun egentlig ikke har noe med, og får meg til å føle meg som en elendig person som ikke tilbringer nok tid med de jeg burde tilbringe tid med. I dette tilfelle, Eivind.

Og det hun sier er skremmende sant også. Jeg har i det siste fartet mye, og det slutter ikke her. Allerede til neste uke drar jeg til Finnmark for å være der( i fire dager), så hjem igjen for å dra til Ski (ri stevne). Som du ser, hektisk!

Men dette er jo mitt liv, jeg burde da kunne gjøre ting på min måte og bruke tid på de jeg vil og ikke hele tiden ta hensyn til hva alle andre ønsker av meg. Og jeg kunne ønske dette fungerte på min ønske-måte, men det gjør det ikke. Blir så sliten av å ta hensyn, og tenke over hvordan jeg skal få tid til alt. 

- Du har aldri tid til å møte meg, ring meg!

For noen dager siden fikk jeg denne setningen sendt på mobilen av en venninne. Det kom som et stikk rett i magen, og jeg visste ikke arme råd hva jeg skulle svare henne. Det er jo så truffende, fordi det er så sant som det går ann. 

Jeg har bestemt meg, etter denne uken, skal jeg begynne å ta det helt med ro og starte et nytt og et behagelig liv. Hvor jeg skal ha masse tid til de som jeg virkelig burde sette av kvalitetstid til.






Været er nydelig. Fuglene synger. Temperaturen er perfekt. Livet mitt er nesten helt perfekt akkurat nå!. 

Merkelig hvor mye man kan savne en person. Savne en persom så sterkt at man får klump i halsen og våte øyne, tror jeg begynner å bli farlig forelsket, eller jeg er det kanskje allerede i deg ? 

Eneste som mangler...




I det siste har det vært tungt å feriere her på Kreta uten å ha en å holde i, sove sammen med, beundre, kysse på, fortelle hemmeligheter til, flørte, erte, kose, våkne med...   jeg savner deg...

Heldigvis lever vi i 2010 og kan holde kontakten via digitale dubetitter

Kunne ønske du var her Eivind <3






Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· Juni 2013 · Mai 2013 · April 2013 · Mars 2013 · Februar 2013 · August 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011 · April 2011 · Mars 2011 · Februar 2011 · Januar 2011 · Desember 2010 · November 2010 · Oktober 2010 · September 2010 · August 2010 · Juli 2010 · Juni 2010


KATEGORIER

· Blogg · Dyrene · Familie · Fashion · Fest · Film · Jobb · Me and my life · Musikk · Personlig · Prosjekter · Reise · Shopping · Skole · Stevner · Tips og Ideer · Trening

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg! · Hest.no · nettenestea · youtube.com

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits